Hemmeligheten bak god formidling: Et intervju med Bernt Bjørn

 In Presentasjonstrening

Hei Bernt Bjørn!

La oss snakke om hemmeligheten bak god formidling. Du har jobbet mye med å hjelpe folk til å bli bedre formidlere, og du har også holdt flere kurs i presentasjonsteknikk. Også våren 2018 er det muligheter for å bli med på kurs. Kan du ikke dele noen gode tips her på bloggen? Vi går rett på sak:

 

Hvordan blir man en god formidler? Har du noe sånt som dine tre beste tips?

Hemmeligheten bak god formidling er ikke å få sagt mest mulig, men å få kontakt med dem du snakker til. Gode tips for å bli en bra formidler er lett å finne. Det er skrevet massevis av bøker. Det er bare å google ”presentasjonsteknikk” og man får opp haugevis med lister over do’s and don’t’s. Jeg har funnet mange sånne lister, og jeg har en bra en jeg godt kan dele. Men spørsmålet er om det hjelper? Burde ikke da verden være fullstendig blottet for foredragsholdere som kjeder sitt publikum? For er ei sånn liste hjelper bare et lite stykke. Da jeg begynte med å skulle veilede folk i formidling oppdaget jeg fort at jeg savnet noe, at de listene mangler noe veldig vesentlig.

 

Og hva er det som mangler?

Koblinga mellom mennesket som skal formidle og innholdet som skal presenteres. Hva slags engasjement er det som gjør at at du skal stå der og snakke? Dette kan ikke Google hjelpe deg med. Man må starte med det mennesket som skal snakke. Finne frem til engasjementet som er selve kjernen i budskapet.

 

Men hvordan gjør man det?

Veldig mange er veldig flinke til å holde foredrag. Og hvis man ser på hva det er de har til felles, så er det bare én ting: at de er forskjellige. Det finnes altså ingen felles oppskrift, man må finne sin egen måte.

 

Og da blir vel neste spørsmål om det finnes noen snarveier til å finne sin egen måte?

En fin snarvei er å få hjelp av noen utenfra som kan noe om dette. Som kan hjelpe til å se, å lytte, å være en guide som hjelper deg inn til kjernen i det du vil si. Man kan for eksempel bli med på kurset vårt. Hehe. Det var dagens reklame. Men sånn helt alvorlig så mener jeg at det er nyttig for folk. Vi gjør noe jeg tror ikke så mange andre der ute gjør: Vi kombinerer kunnskapene vi har om dramaturgi, historiefortelling og skuespillerteknikk til et helhetlig opplegg der kjernen dreier seg om å løfte frem gleden, engasjementet, jubelen og kunnskapen til den som skal snakke. Når dette skinner igjennom alt som blir sagt, da lytter folk. Da er publikum med. Da oppstår det en kontakt som av og til kan føles nesten magisk.

 

Men hvilken erfaring du? Hva i din bakgrunn er det som gjør at du kan noe om dette?

For litt over 40 år siden bestemte jeg meg for at jeg ville være skuespiller. Det ble jeg. Jeg har ingen formell utdannelse, men jeg har tilegna meg faget underveis med å spille tusenvis av forestillinger. Jeg har lært av å møte publikum igjen og igjen og igjen. Jeg var bare 18 år da jeg startet det som ble Nord-Norges første profesjonelle teatergruppe sammen med to eldre kompiser, som også hadde bakgrunn fra revymiljøet. Etter hvert kom det flere til og vi lagde forestillinger som vant nasjonale priser, og vi ble invitert på gjestespill til Nationaltheatret og Det Norske Teatret og på festivaler i  inn – og utland. Men med oss hadde vi hele tiden den direkte henvendelsen til publikum, kontakten med salen, som er så livsviktig i revy. Og mottakeren – publikum – er fremdeles uhyre viktig i teatret som jeg lager. Den kunnskapen jeg har opparbeidet meg gjennom 30 år på scenen, om hvordan man får kontakt med salen, har jeg etter hvert begynt å formulere og formidle videre.

 

Ja for hvordan gikk det til at du begynte med formidlingsveiledning?

Jeg fikk en forespørsel for noen år siden om jeg kunne tenke meg å være mentor for deltagerne fra Tromsø i Forsker Grand Prix. Først var jeg usikker på om jeg skulle si ja. Jeg er tross alt at en ustudert nord-tromsing, som ikke engang har fullført videregående – jeg satset alt på teatret istedet. Jeg sa ja til å være mentor, og det ble begynnelsen på et nytt kapittel i livet mitt. Det viste seg  at møtet mellom det akademiske miljøet, folk som ofte har doble doktergrader, og en selvstudert skuespiller og dropout fra videregående viste seg å bli veldig fruktbart. Jeg har fått lov til å være med å skape vinnere.

 

Så de ble vinnere, de du veiledet på Forsker Grand Prix?

Med min hjelp har UiT fått to vinnere av Forsker Grand Prix. Audun Hetland og Kajsa Møllersen. Og jeg hjalp Jürgen Mienert ved Instititt for geologi med presentasjonen som skaffet Tromsø et nytt senter for fremragende forskning, Centre for Arctic Gas Hydrate, Environment and Climate. Balpreet Ahluwalia ved Institutt for fysikk og teknologi fikk med min hjelp en prestisjefylt bevilgning fra EU, et såkalt ERC Starting Grant. Og i sommer ble Alain Giordanengo som er forsker ved Nasjonalt senter for telemedisin vinner av en konkurranse i Frankrike med prosjektet Call me smart.

 

Wow. Det er jo fantastisk. Det må ha vært givende?

Veldig! Og så lærte jeg jo en masse rart også. Nå kan jeg litt om mye forskjellig – utbredelsen av Clamydia i Finnmark, om nyvinninger innafor diagnosisering av føflekkreft, om hva som skjer i kroppen når du hopper utfor et fjell med kun en fallskjerm på ryggen.

 

Det kan kanskje ligne skrekken man kan kjenne på når man står foran en stor forsamling og skal prestere noe utrolig viktig?

Ja på mange måter. Men jeg tror den skrekken kommer fra en feilaktig oppfatning om at man må blottstille seg for publikum, at man må å stå der naken og avkledt. Men det er jo ikke slik.

 

Ikke?

Nei. Du skal ikke blottstille deg selv. Du skal blottstille engasjementet ditt! Kjernen i det du snakker om. Det er dette du skal vise tydelig frem. Og for å klare det må du bestemme deg for hvordan du ønsker å framstå, og ha en plan på hvordan du skal få det til. Du skal på en måte spille en rolle, selv om den rollen ikke er noe annet eller mer fremmed enn en spesifikk del av deg selv. Og du er nødt til å bli venn med tanken om at andre ser på deg og vurderer deg, det vil si formidler-jeg’et ditt. Du må øve deg på hvordan du kan takle det å være i rampelyset.

 

Er øvelse den beste medisinen mot sceneskrekk og nervøsitet?

Ja.

Har du noen gang hatt skikkelig prestasjonsangst og blitt lammet fullstendig?

Min første opptreden for Totalteatret var 19. september 1983. Vi skulle underholde på en stor konferanse som arkeologene i landet skulle ha i Tromsø. Vi skulle spille ei gammel revyvise om et skjelett som var funnet i ei myr på Andøya. En laang sang. Vi ble sittende å vente lenge før det var klart for å  framføre sangen. Jeg gikk fram til mikrofonen. Det neste jeg husker er applaus. Brakapplaus! Jeg skjønte ikke hvorfor. Jeg hadde jo ikke sunget sangen enda. Men det hadde jeg altså. Jeg vet ikke. Jeg husket som sagt ingenting.

 

Så sprøtt! Men det gikk jo altså bra allikevel? Du sang det du skulle synge.

Jeg, for vi hadde øvd masse. Og da mener jeg masse. Vi ville virkelig vise at vi var dyktige, at vi var profesjonelle. Det var nok all øvinga som gjorde at da hodet kobla ut så huska resten av kroppen hva den skulle gjøre.

 

Hvordan kan man øve?

Jeg har en enkel øvelse som jeg ofte bruker når jeg holder kurs. Den går ut på at en og en skal stå foran de andre uten å si et ord. Kun stå og se på de andre som er i rommet i to, tre minutter. Poenget er ganske enkelt å kjenne på de følelsene som kan dukke opp når du står aleine foran ei forsamling. Du er ganske naken der og da. Men det å øve seg i en setting der folk vil deg vel, hvor du kan lære deg å gjenkjenne og takle de følelsene som dukker opp er verdifullt. Og ikke minst det å høre de andres erfaringer med å stå der, å bli bevisst at du ikke er spesiell på noen måte, at alle kjenner på redselen ved å bli vurdert, og for å miste kontrollen. Når du kjenner følelsene som kan dukke opp, så vil det etter hvert bli enklere å takle dem, sånn at formidler-jeg’et får overtaket og du klarer å fokusere på innhold, ikke på din private og forsåvidt uinteressante person.

 

Så smart.

Kursdeltakerne forteller også at det er interessant å sitte i salen. For det blir så tydelig at de som står på scenen forteller mye, bare med å stå der. Du forteller en ordløs historie. Det går ikke an å forsvinne fullstendig når du står på en scene. Du blir lest. Men husk: Det er ikke deg, men rollen din de ser på. Og den rollen kan du definere selv. Så, ta tyren ved hornene og ta eierskap til den personen som publikum ser på.

 

Det gir mening. Man må ha kontroll. Det er da det blir bra?

Å stå taus på scenen og bli sett på i minutt etter minutt, vil  – heldigvis – aldri bli en realitet i det ”virkelige” livet. I virkeligheten har du kunnskapen din, faget ditt, som du kan formidle på din egen måte. Du vil aldri stå så naken foran publikum. Fagkunnskapen er som klær du kler på deg. Poenget er bare å ikke å forsvinne i det samme antrekket som alle andre, men finne din fasong.

 

Om du finner den fasongen, det er da folk hører etter?

Folk gjenkjenner det som er ekte. En god formidler snakker slik at folk forstår, sånn at de får lyst til å høre etter det som sies, og at de etterpå husker det som ble sagt.

 

Men tilbake til snarveiene til dette, til å finne den fasongen. Sin egen stil, sin egen stemme, sitt eget engasjement. Hva med dem som ikke kan komme på kurset, har du noen snarveitips til dem?

Om jeg skal si noe generelt så må det bli noe sånt som dette: Om du ønsker å utvikle deg som formidler så bør du ta med deg det personlige inn i det faglige.

 

Kombinasjonen av det personlige og det faglige – kan du utdype?

Engasjementet ditt og gleden din over å holde på med det du holder på med bør være en viktig del av presentasjonen din. Da trenger du ikke tenke så mye på teknikk, for det aller viktigste med det å presentere kommer av seg selv da. Helt naturlig. Da kommer rytmeskift og pauser. Da kommer musikken inn i foredraget ditt og det blir en fengende låt. Jeg har sett det skje, mange ganger, så jeg vet at det virker.

 

En god formidler er en engasjert formidler?

Ja! Nettopp. Se på Knut Jørgen Røed Ødegaard, astronomen. Han bryter vel omtrent alle tipsene på sånne lister man finner om man spør Google om råd. Han overdriver, peker og veiver med hendene, snakker altfor fort og utydelig. Han bryter bortimot alle reglene, men det fungerer. Han får folk interessert i verdensrommet. Man blir begeistret.

 

Så man kan si hva som helst på hvilken som helst måte, så lenge man selv er begeistret?

Formidling er en balansekunst. Du er nødt å balansere kunnskapen, det du vet og som du skal formidle, og deg selv som formidler. Om kunnskapen står godt på egne bein og er seg selv nok, så trengs det ingen formidler. Da kan det sendes til mottakeren skriftlig. Og motsatt, om formidleren er for full av seg selv – og det er for så vidt det samme om han eller hun er full av høye eller lave tanker om seg selv – så kommer innholdet fort i skyggen av budbringeren.

 

Det er lett å snuble?

Å formidle er på mange måter som å gå på en smal sti med grøft på begge sidene. For mye kunnskap og for lite av mennesket bak kunnskapen så, hups – ned i grøfta. Og for mye menneske med for lite kunnskap så, hups – ned i  grøfta på den andre sida. Når det går galt er når balansen mellom deg som formidler og stoffet du skal formidler blir skjevt.

 

Det høres så lett ut og så vanskelig ut på én gang.

Jeg sier ikke at det er enkelt. Men du må våge å ta det første skrittet og tillate deg sjøl å bli god. Og du må øve. Øve og øve og øve. Det kan være greit å se på dyktige formidlere for å hente inspirasjon. Men ta utgangspunkt i deg selv og den du er. Og husk: Andre folk er mye mindre opptatt av deg enn du kan forestille deg. Vi spiller alle hovedrollen i vårt eget liv, og er mest opptatt av oss selv. Fake it till you make it.  Jeg har prøvd det. Det virker. Veien blir til mens du går. Plutselig så vil du  oppdage at du gjør ting du aldri hadde tenkt på, eller turt å gjøre tidligere.

 

Som å vinne Forsker Gran Prix eller skape vill begeistring for en idé?

For eksempel. Det som gjorde at du begynte å drive med det du driver med – det er der gullet ligger. Det som gjør at du kjenner på en voldsom drivkraft eller en jubel. Det er det du må finne frem til eller tilbake til.

 

Skal vi la det være oppsummeringen? Går det an å sammenfatte dette i tre punkter?

Ja, om jeg skal lage ei liste på tre punkter over hva som er det viktigste i en presentasjon så er det: 1) Engasjement 2) Engasjement, og til slutt 3) Engasjement. Finn det! For guds skyld, eller for sjefens skyld, eller aller helst ene og alene for din egen skyld.

Vil du være med på kurs?

Dato Tid Sted Påmelding
Fredag 2. februar 9:00-12:00 Rådstua, speilsalen Utløpt
Torsdag 15. mars 9:00-12:00 Rådstua, speilsalen FULLTEGNET
Torsdag 12. april 9:00-12:00 Rådstua, speilsalen Påmelding 12. april

Les også:

Showing 3 comments
  • Betty Løvland
    Svar

    Neste gang…. når er det? Ble for kort varsel for meg desverre.

    • Silje
      Svar

      Hei Betty! Så hyggelig at du er interessert i å komme på kurs. Vi skal kjøre et lignende kurs, men da med mer fokus på historiefortelling og dramaturgi, den 21. november. Mer info om dette kommer her på bloggen snart! Vi vil sannsynligvis også kjøre en ren repetisjon av kurset som går av stabelen i morgen på et senere tidspunkt, men dato for dette er ikke satt. Uansett vil informasjon om dette komme her på nettsidene våre og på Facebook-siden vår, så følg oss gjerne der for siste nytt 🙂

    • Bernt
      Svar

      Hei Betty

      Vi holder kurs 2. februar, 15. mars og 5. april om du fremdeles er interessert 🙂

Leave a Comment

Rebekka Brox Liabø